Fellesskapet

Juletale 2011

Fellesskapet – hvor står det? Tidlig på nittitallet så lette jeg faktisk etter det. Det endte opp med at jeg flytta til Senja, men hadde det vært i dag ville jeg kanskje begynte med et søk på internett – kanskje er det noen som selger slike skap? Fellesskapet står jo midt i blant oss. Ikke lett å få øye på i en travel hverdag, vi har jo så mye å gjøre - så mye å ta oss av, hvordan skal vi få tid til å se etter fellesskapet? Nei, det får heller de andre ta seg av. Det er vel alltids noen som ser etter fellesskapet, og jeg har det jo så travelt med mitt.

Fellesskapet, er ikke det forresten det skapet som tar vare på de litt ”unyttige” tingene i livet? De små tingene i livet som egentlig hver for seg ikke er så viktig. De vi har så lita tid til, for de bringer oss liksom ikke videre fra der vi er nå. Fellesskapet er fullt av alle de ”unyttige” småtingene i livet, som er limet i samfunnet. Faste måltid i familien, faste klokkeslett, folk som sitter på samme plass hver dag, sanger vi alle kan, sjøl om det blir stadig færre av de. Fotballtreninger, leikaring, sangkor, reiselotteri og andre lotteri, vaffeldag, rytme i hverdagen, små hverdagslige rutiner, sånn som at hver fredag stiller guttan på Byggfag i skjorte og slips, at det er pizza i kantina hver fredag. Stiller de ikke med slips en fredag, da blir det rart. Pizzaen på fredager er tradisjon, og det er en liten del av fellesskapet og jeg tenker ganske ofte at det er så trygt og godt med sånne hverdagsrutiner. Det er på en måte trygt og greit, det er med på å holde rytme i hverdagen – og rytme treng vi.

Fellesskapet rommer også andre merkelige saker. Lova og regla, både uformelle og formelle. Skrevne og uskrevne. De har vi jo ganske mange av. Læringssynet på skolen er og inni skapet, det sosiale miljøet på arbeidsplassen og skolen, det fylkeskommunale ordensreglementet, eller hvordan vi håndhever det med felles reaksjonsmønster. Men så var det vi som har det så travelt, skal vi virkelig la alle de andre ta seg av fellesskapet? Tør vi det, eller skal vi begynne å se etter det, kanskje kan vi finne det før det blir helt borte.

Fellesskapet er et viktig skap, for alt limet er jo der, og uten lim ramler nesten alt fra hverandre. Da blir vi bare oss sjøl nok, og det er for de fleste av oss å nøye seg med alt for lite i livet. Folkens, la oss i lag se etter fellesskapet. Det treng ikke være hele Norges lover, men kanskje de små hverdagslige selvfølgelige gledene vi har rundt oss. Ser vi de, så blir de flere. Akkurat som ho Anne Grethe Preuss syng om i sangen, at ekte saker vokser når de deles med flere.

Fellesskapet hvor er det?

Jo det står altså midt i blant oss – ta vare på det – ellers blir det borte!