Om å dele

I dag vil jeg snakke om å dele. Ikke om den matematiske definisjonen av å dele. Problemet med den er nemlig at den ikke er presis. Den lærer oss at å dele betyr å dele opp noe, gjøre noe mindre på en måte. Matematisk deling betyr å minuse eller subtrahere flere ganger. Det har vi alle sammen lært i grunnskolen, men det er altså for upresist, så det vil jeg ikke snakke om.

Nei, det å dele betyr så mye mer enn det.

HVA ER Å DELE?

Å dele er en frivillig handling som innebærer at man gir fra seg noe slik at andre kan bruke det. Det betyr f.eks at barn som tvinges til å gi fra seg en leke, ikke lærer den viktige egenskapen å dele.

Å lære å dele er viktig for menneskets sosiale utvikling. Mennesker som deler og er empatiske blir bedre likt enn andre. Dermed har de bedre forutsetninger for å utvikle sine sosiale evner.

Å dele er noe annet enn veldedighet. Å dele handler ikke om å være

sterk eller svak, rik eller fattig. Å dele handler mer om å være i samme båt.

Om likeverd. Om vennskap. Og solidaritet.

Jeg deler f.eks mine meninger og tanker om dette med dere nå fordi jeg tror at å dele gir styrke. Jeg tror at å dele gir håp. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet.

Den som deler sine følelser, blir styrket ikke redusert som i matematikken.

Kjærlighet er ikke noe som bare finnes, den skapes, og spesielt skapes den ved å dele. Å dele noe sammen kan skape kjærlighet eller vennskap og gode følelser. Noen ganger blir 1 + 1 ikke 2, for noen ganger blir det 3! Anne Grete Preus synger i en av sangene sine at ”ekte saker vokser når de dels med flere”!

Innen botanikken betyr deling ny vekst og nytt liv!

Den matematiske definisjonen av å dele er upresis!

Før, ja noen sier enda at kunnskap er makt. Men den nye maktfaktoren for fremtiden er å dele kunnskap, informasjon, og erfaring.

Mange store internasjonale undersøkelser og forskning viser at betydningen av å dele kunnskap, informasjon og erfaring er i stor endring. Endringen er bort fra at hemmelighold og egoisme lønner seg. Det lønner seg nemlig å dele. De bedriftene som gjør det best i dag, er de som deler. De organisasjonene som står sterkest er de som deler.

Det viser seg også at deling og aktiv bruk av sosiale medier øker bedrifter og organisasjoners verdi mer enn til de som ikke bruker det.

Det er en økende trend i å flytte fokuset over fra å telle visninger (likes, klikk, etc) til å måle kvaliteten på de relasjonene som eksisterer i de forskjellige sosiale nettverkene – mot både interne- og eksterne  målgrupper. Jeg trur at vi i tiden fremover vil oppleve at ”likes” og klikk osv taper seg i troverdighet, mens kvaliteten i relasjonene i sosiale medier får større troverdighet.

De bedrifter og organisasjoner som har et bevist og aktivt forhold til sosiale medier, opplever nå mer deling internt, bedre utnyttelse av intern ekspertise og kunnskap. De opplever økt samhandling, mer dialog og kommunikasjon og økt deltagelse i interne initiativ.

Deling er den nye makten, det å dele kunnskap, informasjon og erfaring er den nye makten ute i det internasjonale samfunnet. ”SkoleNorge” for lenge har sett på det som juks og mindreverdig. Den verden vi skal møte er ikke slik. Vi må forberedes på at i fremtiden er deling av kunnskap, informasjoner og erfaringer den nye makten.

Her har vi alle mye å lære, og mye å hente. Verktøyene finnes, og vi bør ta dem i bruk mye mer enn vi gjør.

Samfunnet slik det har utviklet seg fra klodens opprinnelse er basert på blant annet deling, vi hadde ikke hatt det slik vi har det i dag uten at mennesket har utviklet egenskapen å dele.

Den matematiske definisjonen av deling er alt for upresis!

”Ekte saker vokser nemlig når de deles med flere”!

Kunst og utdanning

Det ligger i kunstens natur å berøre mennesker. Det gjelder ikke bare på godt og med utelukkende positive tanker. Kunstens bidrag til utvikling av samfunn og menneskeheten handler mye om å berøre eller provosere oss til å se nye vinkler og tenke nye tanker om det bestående og eksisterende. Kunsten har fra tidenes morgen vært en sterk bidragsyter til utvikling og fremveksten av det moderne samfunn.

 

Det er derfor merkelig at vi ikke gir kunst en større plass i skole og utdanning. Det er lite som kan bidra så grunnleggende til å se nye muligheter eller til skapende prosesser hos menneskene som kunst. Kunst er viktig i seg selv for menneskeheten, men den kan spille en avgjørende rolle i å skape det vi enda ikke har skapt eller forstått i samfunnet. Fremtiden er avhengig av at vi tenker nye tanker om det bestående, og løser både gamle og nye utfordringer på nye måter. Kunst bør både styrkes i skolen som fag, men også benyttes som metode i all utdanning i Norge.

Selvstendige avgjørelser

Her om dagen hørte jeg på en bedriftsleder av et stort norsk selskap. Selskapet er et av de største tunellbyggerne i verden, og er Nordnorsk. På spørsmålet om hva selskapet trenger for å fortsatt ha suksess i fremtiden, svarte han umiddelbart og uten å trenge å tenke seg om: Vi trenger ansatte som kan ta selvstendige avgjørelser!

På oppfølgingsspørsmålet om dette gjaldt for ledelsen, svarte han nei, vi trenger det i alle ledd og hos alle ansatte.

Dette kunne også statsministeren i Norge sagt, for det gjelder ikke bare i dette selskapet, men for hele samfunnet. Men er dette fag i norsk skole? Nei, det er nesten tvert i mot. For der barnehagene i Norge er dyktige til å nettopp fokusere på, og stimulere til selvstendighet, overtar skoleverket og alt for mye systematisk øver elevene opp til lydighet og til ”hoppe når læreren sier hopp, og helst ikke ellers”. Politikere og store deler av samfunnet ellers, etterspør karakterer og resultater på Nasjonale prøver, og får skoleverket til å fokusere på det. I mens trenger altså samfunnet mennesker som er dyktige til å ta selvstendige avgjørelser.

Storhet

Storhet er ikke noe en får.

Storhet er ikke noe en skaffer seg.

Det nytter ikke å bare spille kortene sine riktig,

eller være strategisk dyktig.

Det er heller ikke nok å sørge for å være på riktig sted til riktig tid.

Ekte storhet kommer nemlig innenfra.

Den bor i oss alle,

men vises for oss andre når en minst aner det.

Det er noe av poenget,

og som skiller det ekte fra det påtatte.

Det er da det gode kan bli så stort,

at det kommer ut og blir synlig for oss andre.

Storhet er i nær slekt med ærlighet og ydmykheten.

Samhandling mellom grunnskolen og vgs

Grunnskolen og vgs har egentlig mange ting å samarbeide om, men til høsten vil det sannsynligvis bli enda mer. Da økes etter alt å dømme antall fag som elever i grunnskolen kan ta i vgs mens de går i grunnskolen. Fra før har det stort sett vært forbeholdt de 4 fellesfagene som er avsluttende etter 1 år. Nå vil det bli åpnet for alle fellesfagene, samt de programfagene som bygger på fag i grunnskolen samt også de valgfrie programfagene. Dermed skulle det også bli mulig å ta programfag fra yrkesfaglige programområder. F.eks er det vurdert at programfag innen Restaurant og matfag bygger på faget Mat og helse, og da er det mange programfag som har fag i grunnskolen å bygge på. Kanskje kan dette ha en positiv effekt på interessen for yrkesfag? Det er jo et skrikende behov for fagarbeidere i mange regioner.

Elever som er dyktig og seriøst satsende i en idrett, har nå muligheten for å ta faget Toppidrett.

I Målselv, og i mange andre kommuner for øvrig, ligger det godt til rette for at samarbeid mellom Kulturskolen og vgs kan skape muligheter for å ta fag inne Musikk , Dans og Drama. Dette kan både styrke ungdommens kompetanse innen emnet, men også skape større frihet til å ta flere fag mens eleven går i vgs.

Det er et krav at eleven har kompetanse til å følge undervisningen på høyere nivå, men samtidig er ikke dette en rett som elevene har, men en mulighet. Dermed ligger det mye ansvar på grunnskolen og vgs for å legge dette praktisk til rette.

Staten har også gitt grunnskolen noen friheter for å kunne legge til rette. Det kan omdisponeres inn til 60% av timene til faget Utdanningsvalg, samt 25% av et annet fag dersom det styrker elevens samlede kompetanse. Her åpnes det altså for svært spennende muligheter!

Ungdommens råskap

Hvor får ungdommen sin råskap fra? 

Anne Grete Preus synger om det i sangen ”Speilet”, hvor hun har lånt ord og tekst fra Jens Bjørnebos dikt ”Ungdommens råskap”. Denne sangen får en annen klang i disse dager, etter det som skjedde sist sommer.

Men tilbake til spørsmålet. Hvor får ungdommen sin råskap fra?

Er råskap bare negativt? Dersom vi følger deler av media og det offentliges unyanserte bruk av ordet, så ser det ut for å være det. Men er det nå egentlig slik?

Av og til er det slik at mennesker som har det vanskelig, kommer seg gjennom det ved hjelp av nettopp råskap, i hvert fall som deler av hjelpen. Jeg trur at mange av ungdommene som var på Utøya sist sommer, utnytter råskapen i sin egen kamp i ei svært tøff tid. Råskap er nemlig ikke bare negativ, den kan være en positiv styrke i oss, som kan brukes konstruktivt.

Råskapen tar av til gal retning, slik som sist sommer. Men oftest er den positiv, oftest tar den en positiv retning. Ungdommen er dyktige i å bruke råskapen positivt.  Jeg ser hver dag ungdommer med den mest fantastiske råskapen du kan tenke deg. De bruker den på en ypperlig måte i forskjellige kamper og personlige utfordringer. Slik som i skolehverdagen, for å rekke innleveringsfrister ved å ta i bruk siste natta, tøffe forberedelser til eksamen, presse seg selv i personlige utfordringer osv. Det er inspirerende å se slikt, og når vi ser ungdommene som var på Utøya og deres innsats for å stå i hverdagen og de sentrale ting i livet, blir man både ydmyk og ærbødig.

Vi skal selvsagt ikke lukke øynene for den ondskapsfulle råskapen og der den starter, men vi skal heller ikke gjøre det med den positive.

Hvor får da ungdommen sin råskap fra?

Svaret er at de får den ikke, de har den. Den tar bare av og til feil retning, samtidig som det er klart mest av den positive råskapen i ungdommen.

Er det tid for en kulturrevolusjon på Bardufoss Høgtun vgs?

Redaktør i Nye-Troms Gjermund Nilssen, skrev i sin ”leder” i lørdagens Nye-Troms, at det er tid for en kulturrevolusjon på Bardufoss videregående. Bakgrunnen for denne lederen ser ut for å være den årlige diskusjonen mellom rødrussen og deler av yrkesfagrussen. Han bruker den kinesiske kulturrevolusjonen (1966 – 1976) som et slags bilde og sammenligning på behovet for en lignende kulturrevolusjon på Bardufoss vgs, uten å si for mye om den kinesiske kulturrevolusjonens ”sosialistiske falitteksperiment”, som han beskriver det som. Skole og utdanning er noe av det aller viktigste som samfunnet driver med, og var også en av de siden i det kinesiske samfunnet som led mest under kulturrevolusjonen. En stor nasjon ble utdanningsmessig satt tilbake, og brukte lang tid på å reise seg igjen. Redaktøren ønsker å si noe om forholdet mellom avgangselevene på skolen (mens det han egentlig mener er rødruss og yrkesfagruss), og bruker kulturrevolusjonens bilder for å beskrive behovet for en lignende revolusjon. Jeg vil gjøre et forsøk på å fortelle litt nytt om dagens skole, kanskje realitetsorientere redaktøren litt og ikke minst vise til hvorfor det er viktig å ikke starte en kulturrevolusjon basert på den kinesiske. 

Brubyggingen er godt i gang.

Bardufoss videregående ble lagt bort da Bardufoss Høgtun vgs oppstod. Det er ikke mange årene siden, men brubyggingen er allerede godt i gang. Det grunnleggende fundamentet for brua ble lagt før ”nyrektoren” ankom (som for øvrig er født samtidig som kulturrevolusjonen startet i 1966), og har fått navnet ”Verdidokumentet”. Dokumentet ligger på skolens hjemmeside, men har et mye større potensiale for å bygge ei trygg og sikker bru enn det vi på skolen så langt har lykkes med. Verdidokumentet er laget for at vi skal kunne arbeide systematisk og målrettet for å bygge både innhold og den fysiske nye sammenslåtte skolen. Frem til nå har fokuset vært på fundament og grunnlag for innhold og bygg for den nye skolen. Det er svært viktig at vi nå kommer over på selve arbeidet med å bygge en felles kultur og innhold, men dessverre har politikerne på nytt kastet oss ut i en runde med utsettelse. Redaktørens leder er med på å gi oss en påminnelse om viktigheten av vårt arbeid,  og vi skal være glade for ei lokalavis med interesse og forståelse for slikt.

Skandalen i selskapet ”Kultur og kraft” er mye av årsaken til utsettelsen, så kulturrevolusjonen kan gi andre assosiasjoner også. Det er for øvrig merkelig at en skandale med så store samfunnsmessige konsekvenser ikke skaper større offentlig debatt og konsekvenser for aktørene. Er det behov for en slags kulturrevolusjon andre steder kanskje?

Kulturbygging for fremtiden

Vi på skolen må uansett gjøre vår jobb, holde fokus på kulturbygging for fremtiden og sørge for at vi ikke begynner med det når vi en gang blir fysisk sammenslått. Her har redaktøren helt rett. Jeg ønsker å sette lyset på noen både mindre og store tiltak som vi arbeider med, som har nettopp dette som formål:

·      Vi har i store deler av dette skoleåret arbeidet med å skape en ny pedagogisk organisering, basert på verdidokumentet. Dette betyr team av lærere rundt elevene i stedet for elever rundt lærerne. Her vil yrkesfaglærere og fellesfaglærer (teorifag) arbeide sammen i selvbærende og selvstendige enheter, som vil gi en helt annen forutsetning for felles kultur og læring på tvers av fag og studieretninger enn før. Dette vil i seg selv bety en ikke så rent liten pedagogisk revolusjon, men den kommer innenfra og er ikke basert på konflikten mellom en elite og arbeiderne. Her skal nemlig alle arbeide…..

·      Aktiv bruk av opplevelser for å bidra til å skape felles kultur:

-       Det er startet opp faste ”jamsessions” på det ene skolestedet, og et av de andre stedene vurderer å starte med huskonserter.

-       Julegave til de ansatte er ikke lenger en fysisk gjenstand, men en kulturell opplevelse i fellesskap.

-       Felles faglige ekskursjoner på tvers av skolestedene.

·      Justering av fagtilbudet på studiespesialisering: Dette arbeidet skjer kontinuerlig, men i år har vi aktivt valgt et nytt fag som i tillegg til å være et svært nyttig fag for fremtidige studenter og arbeidere, også kan bidra til å bygge ei pedagogisk bru mellom Høgtun og Bardufoss. Faget heter Mediekunnskap, og er et av de mest praktisrettede fagene innenfor studiespesialisering. Faget kan altså i tillegg til sin nytte for elevene, også gi en pedagogisk arena for samhandling mellom fagmiljøene og mellom elevene på Bardufoss og Høgtun. Dette vil kunne bidra til å øke statusen til begge leirene i hverandres øyne, om det skulle være behov for det.

·      Praksisretting av fellesfag (teorifag): Vi har i dette skoleåret arbeidet med flere konkrete prosjekter og tiltak for å skape en mer opplevd sammenheng for elevene. Konklusjonene så langt er at elevenes læringsresultater er bedre når teori og praksis henger sammen. Dette vil bli videreført og innført der det ikke er det.

På oppdrag for samfunnet.

For Mao Zedong som stod bak kulturrevolusjonen, var det å bevare og styrke hans egen maktposisjon et fremtredende motiv. Skoleledelsen ved Bardufoss Høgtun vgs er på oppdrag for samfunnet, og vi er satt til å lede arbeidet med å skape skolesamfunnet for den nye sammenslåtte skolen basert på verdidokumentet og det vedtatte Funksjons- og arealprogrammet. Mao hadde visjoner basert på utopiske tanker om et samfunn basert på egen ideologi, og skoleledelsen skiller seg dermed skarpt fra kulturrevolusjonens far – takk og pris.

Det triste med sammenligning med kulturrevolusjonen, og oppfatninger av ”elite” og ”arbeiderklasse”, er nettopp det at det er med på å befeste de gamle og feilaktige oppfatningene om at praktiske fag er underordnet teorifag. Dette er et gammeldags tankesett som ikke stemmer helt med virkeligheten. Helt borte er det derimot ikke, men det er milevis fra slik det var da vi oldinger gikk på skole. Her er noen faktaopplysninger som kan bidra til opplysning:

-       Det er høyere karaktersnitt ved inntaket til flere yrkesfaglige utdanningsprogram enn på studiespesialisering. Dette gjelder også på Bardufoss Høgtun vgs.

-       Det er ikke lavest strykprosent på studiespesialisering slik som før i gamle dager.

-       Mange voksne lever i den villfarelsen om at det er gjennomsnittlig mer fravær hos yrkesfagelever enn hos studiespesialisering, men slik er det ikke.

-       Dagens elever velger annerledes når de skal bygge sin utdanning, og de lever ikke opp til den gamle og forgangne tradisjonen om at de mest ”skoleflinke” skal velge studiespesialisering. De baserer sine valg på egne holdninger og meninger, gjør selvstendige valg for fremtiden uten å tenke for mye på gamle tradisjoner.

Den norske skoles feilaktige skille mellom teori og praksis.

Den norske skolen lider under at skolesystemet systematisk har bidratt til å lage et skarpt skille mellom teori og praksis. Dette er jo selvsagt fullstendig meningsløst, bare se på mange av de store skaperne og tenkerne. Uten praktisk sans og ferdigheter er det mye som ikke hadde vært skapt og tenkt ut. Den norske skolen har feilet totalt i å skape en skole med opplevd sammenheng og mening for elevene. Det skarpe skillet mellom teori og praksis må ta en stor del av skylda for det. Det er jo nettopp gjennom å forene teori og praksis at vi virkelig skaper forståelse og læring. Heldigvis er pendelen i ferd med å svinge tilbake nå. I ungdomsskolen skal det gjeninnføres valgfag fordi man har innsett at teoretiseringen av ungdomstrinnet har gått for langt. I videregående arbeides det mye med praksisretting av fellesfag (teorifag), og erfaringene viser utvetydig at elevene både arbeider mer og lærer mer når så skjer. Teori og praksis bør gå hand i hand, og vi blir et fattigere folk når vi skarpt skiller. Teori og praksis er likeverdig, men sammen er de på et mye høyere nivå enn hver for seg. Dagens største pedagoger er for øvrig de som fokuserer på denne foreningen, og de lyttes virkelig til av mange, både myndigheter og lærere.

Kulturrevolusjonen ble for øvrig et så mislykket prosjekt, at det kinesiske kommunistpartiet kaller det for en ti år lang katastrofe. Her er vi med kjernen i hvorfor jeg mener vi ikke skal bruke kulturrevolusjonen som bilde på behovet for endring på Bardufoss Høgtun vgs. Styrt endring utenfra har nemlig dårligere odds enn ønsket endring innenfra.

Tru på ungdommen

Russen må selv få fritt organisere sin egen feiring, og vi som jobber i skolen må ha tålmodighet nok til å se på at de diskuterer og er uenige i hvordan de vil legge dette opp. Russetiden har mye av sitt utgangspunkt i de unges selvstendighetsvilje og protest mot det voksne og bestående. Det er mye godt som kan komme ut av det! Jeg har stor tru på dagens ungdom. Har vi tillitt til dem, den nødvendige tålmodigheten med tid og rom for selvstendighet, vil vi få bedre og fremtidsrettede løsninger enn om skoleledelsen styrer inspirert av å se bakover i kjølvatnet. Da blir det som de sier på Senja; ”med ræva førre!”

Den norske skoles feilaktige skille mellom teori og praksis.

Den norske skolen lider under et historisk skapt skille mellom teori og praksis, og det er skolesystemet selv som systematisk har bidratt til å lage et slikt skille. Dette er jo selvsagt fullstendig meningsløst, det vet vi jo i dag. Bare se på mange av de store skaperne og tenkerne. Uten praktisk sans og ferdigheter er det mye av det de gjorde som ikke hadde vært skapt og tenkt ut. Elevene vet at de lærer enda bedre når teori og praksis er tettere, men gjør vi som samfunn noe med det vi vet?

Opplevd mening

Den norske skolen har også i stor grad feilet i å skape en skole med opplevd sammenheng og mening for elevene. Det skarpe skillet mellom teori og praksis må ta en stor del av skylda for det. Det er jo nettopp gjennom å forene teori og praksis at vi virkelig skaper forståelse og læring. Heldigvis er pendelen i ferd med å svinge tilbake nå. I ungdomsskolen skal det gjeninnføres valgfag fordi man har innsett at teoretiseringen av ungdomstrinnet har gått for langt. Vi får bare håpe at ikke det blir ”teoripregede” valgfag som får størst plass. I videregående arbeides det mye med praksisretting av fellesfag (teorifag), og erfaringene viser utvetydig at elevene både arbeider mer og lærer mer når så skjer. Det er i hovedsak innen yrkesfagene at dette er tema, men innen studiespesialisering (allmennfag) er behovet minst like stort for praksisretting. De gamle fordommene om at de ”teoriflinke” elevene velger studiespesialisering (ST) og de som er flinke med praktisk arbeid velger yrkesfag, står for fall. Egentlig har de falt for en tid siden. Dagens elever velger annerledes enn tidligere og de basere sine valg på andre verdier og tanker. F.eks er det ikke lenger slik at det er høyere gjennomsnitlige karakterer hos de som starter på studiespesialisering (ST) enn i alle yrkesfagene. Det er heller ikke slik at det er høyest gjennomføring og lavest fravær på ST.

Samfunnets behov.

Samfunnet har et stort behov for ansatte med fagbrev og kompetanse innen praktiske fag og yrker. Men mest av alt vil samfunnet ha et stort behov for ansatte med en kompetanse sammensatt av teori og praksis. Teori og praksis bør gå hand i hand, og vi blir et fattigere folk når vi skarpt skiller mellom de. Teori og praksis er likeverdig, men sammen er de på et mye høyere nivå enn hver for seg. Dagens største pedagoger er for øvrig de som fokuserer på denne foreningen, og de lyttes virkelig til av mange, både myndigheter og lærere. Heldigvis!

Russetid og ungdommelig engasjement

Russetiden og russetradisjonene skal vi voksne holde oss unna. Selvsagt gjelder norsk lov og fylkeskommunens ordensreglement under russetiden, og det skal vi som arbeider i videregående skole påse blir fulgt. Men der stopper også skolenes rolle i denne perioden.

Russetiden er en privat tid for elever, og det er rektors ansvar å sørge for at russefeiringen forblir en privat feiring, og at perioden ikke blir en unntakstilstand. Dette presiseres årlig av følgende organisasjoner og myndigheter:

• Utdanningsdirektoratet
• KS
• Utdanningsforbundet
• Norsk lektorlag
• Skolelederforbundet
• Skolenes landsforbund
• Elevorganisasjonen
• Norske Fag- og Friskolers Landforbund

Når svartrussen og rødrussen på Bardufoss Høgtun vgs ser ut for å være uenig om organiseringen, holder de i live en lang tradisjon for nettopp det.

Russen må selv få fritt organisere sin egen feiring, og vi som jobber i skolen må ha tålmodighet nok til å se på at de krangler og er uenige i hvordan de vil legge dette opp. Russetiden har mye av sitt utgangspunkt i de unges selvstendighetsvilje og protest mot det voksne og bestående. Det er mye godt som kan komme ut av det!

Russ og russefeiring i Norge er historisk egentlig betegnelsen på feiringen for avgangselever på videregående skole. Den bygger dels på en dansk tradisjon hvor elevene som avslutter videregående skole kaller seg russ, og markerer dette med en feiring. Etter hvert har tradisjonene blitt utvidet til flere deler av skoleverket, faktisk helt ned til rosaruss i barnehagene. Russeaktivitetene arrangeres ikke av skolene, men av elevene selv.

Fargene russen bruker på lue, russedress og annet utstyr varierer fra sted til sted, men det mest vanlige er at rødruss er de som er ferdig med videregående skole (Generell studiekompetanse), mens svartruss er yrkesfagelever som er ferdig med skoledelen av sin utdanning og har læretiden ute i bedrift igjen (eller de tar påbygning til generell studiekompetanse og blir rødruss).

Russemarkeringene har røtter tilbake til 1700-tallet. Da fantes det ikke universitet i Norge og nordmenn måtte studere i ved Københavns universitet i Danmatk.
For å få tilgang til universitetsstudiene, måtte studentene bestå en examen artium. Når eksamenen var over, fikk de et horn festet i pannen og ble gjort narr av av eldre studenter. Siden, når resultatene var klare, var studentene med på en seremoni kalt examen depositionis på latin, hvor de ble stilt foran eksaminatoren. Hvis de hadde klart prøven, ble hornet fjernet som et tegn på visdom og at villdyret i dem var borte. Etter dette kunne studentene med rette kalle seg student. Ordet russ skal være en forkortelse for det latinske navnet på denne handlingen, cornua depositurus, som betyr «å legge av seg hornene».

Anmerkningsføring i vgs i Troms

Skolene i Troms sin anmerkningføring, er basert på lange tradisjoner. Men både forskriften til opplæringsloven og Troms fylkes ordensreglement er endret i flere omganger.

Anmerkningsføring er hjemlet i :

·      Forskrift til opplæringsloven

·      Troms fylkes ordensreglement

 Forskriften til opplæringsloven, § 3-5 Grunnlaget for vurdering i orden og i atferd:

-       Grunnlaget for vurdering i orden og i atferd er knyttet til i hvilken grad eleven

 opptrer i tråd med ordensreglementet til skolen.

Troms fylkes ordensreglement:

-       En anmerkning er et refsingstiltak ihht ordensreglementets Kap. 3, § 5 og 6.

-       Saksbehandlingen som er påkrevd for et slikt refsingstiltak er beskrevet i kap. 4 §11-1. ”Det enkelte tiltak skal dokumenteres, sammen med elevens eventuelle forklaring”. (Bardufoss Høgtun vgs sitt nye skjema dekker dette kravet)

-       Ordensreglementet er retningsgivende for vurdering av orden og atferd og er viktig pedagogisk hjelpemiddel i arbeidet med å realisere Troms fylkeskommunes og skolens helhetlige mål slik de er nedfelt i opplæringsloven og læreplaner. 

Skolearena:

-       Merknadsfeltet i Skolearena er ikke det samme som anmerkning.

-       Merknadsfeltet er beregnet for ulike typer merknader, både positive og negative. Eventuelle anmerkninger kan føres inn her, men først etter at kravet til nødvendig saksbehandling er utført.

-       F,eks kan en det føres en merknad dersom en elev kommer for sent, men det er ikke en anmerkning. Dersom eleven kommer for sent gjentatte ganger, kan lærer vurdere en anmerkning etter at eleven er gitt anledning til å forklare seg, forklaringen skal nedtegnes dersom anmerkning skal gis. Skolens eget skjema for anmerkning nyttes, og det registreres i merknadsfeltet i Skolearena at anmerkning er gitt.

Læringstrykk - hva er det?

Det er i alle fall et ”in-ord” i pedagogiske kretser. Det virker som at det er så ”in” at det ofte blir misbrukt av de som forveksler karakterjag med læringstrykk. Læringstrykk har ikke noe med karakterer å gjøre, men det fokuserer på refleksjon og fornyelse, på samarbeid og gjennomføring. Det handler om menneskers, eller samfunnets opplevde og erkjente krav til læring, kompetanseutvikling og bruk av kompetanse. Altså kommer læringstrykket innenfra, selv om vi kan motiveres av ytre faktorer som karakterer. Paulo Freire sa en gang at det er som beviste vesen vi mennesker er til. Han kunne like gjerne sagt at det er som beviste vesen vi mennesker er som best. Bevisthet gjennom refleksjon og fornying, samarbeid og gjennomføring er et viktig fundament for læring.

Læringstrykket kommer innenfra og det skapes ikke av lærere som er opptatt av resultater og at eleven skal “hoppe når læreren be rom det”, men heller fokuserer på prosessen og stimmulerer eleven til å hoppe uten at læreren ber om det.

Læringstrykk må ikke forveksles med karakterjag!

(Men det skaper gode karakterer!)

8 X 7 = ? Hva aktiverer læring?

                                                              

En elev slet med et spesielt stykke i gangetabellen, 8X7=?  Han fikk til stort sett alt annet, men slet med å huske eller forstå at 8X7= 56.  Vi øvde og pugget, men uten resultat. Så husket jeg noe min bestefar fortalte meg om å skape nysgjerrighet og spenning. Han vokste opp under krigen, og fortalte meg mange historier om ting de lærte eller husket fordi de måtte. Situasjoner da de hjalp Partisanerne utenfor Vardø, hvor frykt eller nysgjerrigheten var drivkraften til å huske detaljer.

Derfor kom jeg på en dag å viske i øret til eleven at i natt mens han sov, ville jeg snike meg inn på soverommet hans og vekke han for å spørre om hva 8X7 er. Han var stor nok til å skjønne at læreren nok ikke kom til å dukke opp midt på natta for å spørre om gangetabellen, men noe usikkerhet ble vekket til live hos han. Da jeg neste dag gikk rundt i klasserommet mens elevene arbeidet med oppgaver, spurte jeg plutselig eleven om hva 8X7 var. Han svarte raskt og før han fikk tenkt seg om, at det var 56. Etter det glemte han aldri at 8x7=56.

Læring kan aktiviseres, som oftest fikser vi det selv, men noen ganger er det nyttig med litt hjelp.