Med ”ræva førre”, eller blikket høyt og fremover?

Når skolene har som et av sine mål å gi elevene opplevelsen av å mestre, kan vi fortsette som før da?

Det er selvsagt mange måter som fungerer, men jeg har lyst til å sette et spesielt fokus på det som skolene gjør ganske mye av, nemlig vurdering. Min påstand er at skolene i for stor grad har fortsatt med arven med å måle det elevene allerede har gjort, og i for liten grad bruker tid og fokus på det som skal til for å mestre og bli bedre. Klart tradisjonell undervisning er til for nettopp det, og klart vi skal måle, men gir det tilstrekkelig individuell hjelp for å bli bedre? Kan man bytte ut noe av det fokuset som i dag er på måling av det elevene har gjort, til å fokusere på hva som skal til for at den enkelte skal kunne prestere bedre eller mer?
Kan vi bytte ut noen av de tradisjonelle prøvene med oppgaver og veiledning, frigjøre læreren fra noen av de ensomme rettebunkene og heller bruke mer tid til veiledning eller coaching? Jeg trur det bare delvis vil hjelpe situasjonen, for rettearbeid foregår utenfor undervisningstiden, og veiledning må skje sammen med med eleven. Dermed må det også skje en endring i bruken av undervisningstiden, mindre undervisning til fordel for mer veiledning. Er det gjennomførbart, eller hva sier dere som er lærere? Hva må vi skoleledere bidra med for at dette kan endres?

Jeg er ikke tilhenger av å sammenligne skole med idretten, for som regel har idretten mer å lære av skolen, men dette emnet er det et poeng å se til idretten. Spesielt de individuelle idrettene har skaffet seg mye erfaring med fokus på veien frem i stedet for resultatene. Det er ikke tilfeldig at vi stadig hører idretts-stjerner snakke om at ”veien er målet”, eller at de fokuserer på arbeidsoppgavene i stedet for medaljene. De som vinner mest, er de som er mest opptatt av fremtiden, og ser seg minst tilbake. De fokuserer heller på hva som skal til for å prestere neste gang enn på resultatet de fikk, det er historie og det får de ikke gjort noe med. Selvsagt bygger fremtidige resultater på gårdagens målinger, men da må vinklingen i bruken være fremover rettet. Fremtidige resultat, det kan vi påvirke dersom vi fokusere på hva vi kan gjøre for å bli bedre.

Petter Northug, Aleksander Dale Oen, Ole Gunnar Solkjær og Torstein Horgmo er kynisk opptatt av å ha støtteapparat rundt seg som har fokus på hva som kan gjøre dem bedre, for de trenger hjelp til å se hva de kan gjøre for å prestere eller mestre. Skoleverket utgjør en stor del av elevenes støtteapparat for å prestere og mestre. Men har vi et stort nok fokus på fremover-meldinger, eller sitter vi fast i gamle tradisjoner for skoledrift hvor vi har for mye fokus på resultatene og målinger? Min påstand er at dagens unge og ikke minst fremtidens samfunn, fordrer en kraftig fokusdreining i skoleverket dersom vi skal være i nærheten av å gi elevene opplevelsen av mestring. Det vil fortsatt være plass og behov for de sterke tradisjonene i skolen for måling og vurdering, men det er et prekært behov for et sterkere fokus på fremover-vurdering om vi ikke skal miste all den uutnyttede kompetansen som bor i ungdommene. Hva mener du som er elev i dag om det?

Jeg opplever at svært mange lærere ser dette, og ønsker seg skoleledere som bidrar til retning i slikt utviklingsarbeid og rammer for å skape den nødvendige utviklingen lokalt. På Bardufoss Høgtun vgs er vi inne i meget spennende prosesser for å få det til, og jeg er stolt av å arbeide på en skole som nå er så fokusert på utviklingsprosesser for å skape noe nytt for fremtiden! Jeg gleder meg til det som kommer – og til veien frem!