”Det er som beviste vesener vi mennesker er til”

Lærende organisasjoner er et populært begrep i skolesammenhenger. Men er det lettere å rope haleluja, enn å gjøre det? Er lærende organisasjoner så kynisk i sin enkelhet og rendyrking av autonome handlinger og autonome mennesker at det er vanskelig å gjøre det? Paulo Freire sier at det er som beviste vesener at vi mennesker er til (Freire 1974). Han erkjenner viktigheten av å være bevist og til stede i læringssituasjoner, og han går langt i å vekte dets betydning for læring. Jeg har tidligere skrevet i bloggen om at jeg mener vi i skolen systematisk undervurderer våre elever, og jeg syns det er det største problemet til den norske skolen. Men hvordan er vi skoleledere når det gjelder ledelse av våre kompetansarbeidere? Er vi i den samme grøfta og forveksler ledelse med styring? Dersom Freire er i nærheten av å ha rett, må vi skoleledere ha mye mer fokus på prosesser for å komme dit vi i fellesskapet skal enn vi har i dag. Ansatte i skolen (både lærere og alle de andre) må involveres tidlig i prosesser, slik at de er delaktig i alle deler av dem. Mennesker som gjør autonome (selvbestemte) handlinger, trives bedre, gjør mer og opplever mening i sitt arbeide. Noe av det viktigste vi skoleledere kan gjøre, er å bidra til at våre anatte opplever mening med det de gjør. Det er virkelig mening med det som skoler driver med. Dersom vi er for opptatt av resultater, kommer vi av og til fortere frem til dem, men det blir ”strekk i laget”. I tillegg taper vi alle de geniale løsningene og ideene langs veien, pga manglende involvering og medvirkning blant våre ansatte, som kan oppstå i åpne og inkluderende prosesser. Paradokset er at manglende forståelse for medvirkning og involvering av og til gjør at styring fører oss raskere til resultatene enn ledelse av prosesser gjør. Men når vi har resultatet, har vi et fantastisk dårlig utgangspunkt for ny utvikling og nye mål. Lærende organisasjoner er ikke opptatt av resultater, men av prosesser. Det er nettopp det som er hele prosessen i lærende organisasjoner, og som gjør at de gjenskaper og gjenskaper i et nærmest uendelig hjul med utvikling og opplevd mening.