Havet fløtte sæ nordover om natta

Havet fløtte sæ nordover om natta.
Ellers e det lite som fløtte sæ.
Trur vi som ingenting gjør,
vi som sitt å dingle.

Vi som trur vi e verdens navle,
men det e bare i våres egen lille verden.

”Det er som beviste vesener vi mennesker er til”

Lærende organisasjoner er et populært begrep i skolesammenhenger. Men er det lettere å rope haleluja, enn å gjøre det? Er lærende organisasjoner så kynisk i sin enkelhet og rendyrking av autonome handlinger og autonome mennesker at det er vanskelig å gjøre det? Paulo Freire sier at det er som beviste vesener at vi mennesker er til (Freire 1974). Han erkjenner viktigheten av å være bevist og til stede i læringssituasjoner, og han går langt i å vekte dets betydning for læring. Jeg har tidligere skrevet i bloggen om at jeg mener vi i skolen systematisk undervurderer våre elever, og jeg syns det er det største problemet til den norske skolen. Men hvordan er vi skoleledere når det gjelder ledelse av våre kompetansarbeidere? Er vi i den samme grøfta og forveksler ledelse med styring? Dersom Freire er i nærheten av å ha rett, må vi skoleledere ha mye mer fokus på prosesser for å komme dit vi i fellesskapet skal enn vi har i dag. Ansatte i skolen (både lærere og alle de andre) må involveres tidlig i prosesser, slik at de er delaktig i alle deler av dem. Mennesker som gjør autonome (selvbestemte) handlinger, trives bedre, gjør mer og opplever mening i sitt arbeide. Noe av det viktigste vi skoleledere kan gjøre, er å bidra til at våre anatte opplever mening med det de gjør. Det er virkelig mening med det som skoler driver med. Dersom vi er for opptatt av resultater, kommer vi av og til fortere frem til dem, men det blir ”strekk i laget”. I tillegg taper vi alle de geniale løsningene og ideene langs veien, pga manglende involvering og medvirkning blant våre ansatte, som kan oppstå i åpne og inkluderende prosesser. Paradokset er at manglende forståelse for medvirkning og involvering av og til gjør at styring fører oss raskere til resultatene enn ledelse av prosesser gjør. Men når vi har resultatet, har vi et fantastisk dårlig utgangspunkt for ny utvikling og nye mål. Lærende organisasjoner er ikke opptatt av resultater, men av prosesser. Det er nettopp det som er hele prosessen i lærende organisasjoner, og som gjør at de gjenskaper og gjenskaper i et nærmest uendelig hjul med utvikling og opplevd mening.

Med ”ræva førre”, eller blikket høyt og fremover?

Når skolene har som et av sine mål å gi elevene opplevelsen av å mestre, kan vi fortsette som før da?

Det er selvsagt mange måter som fungerer, men jeg har lyst til å sette et spesielt fokus på det som skolene gjør ganske mye av, nemlig vurdering. Min påstand er at skolene i for stor grad har fortsatt med arven med å måle det elevene allerede har gjort, og i for liten grad bruker tid og fokus på det som skal til for å mestre og bli bedre. Klart tradisjonell undervisning er til for nettopp det, og klart vi skal måle, men gir det tilstrekkelig individuell hjelp for å bli bedre? Kan man bytte ut noe av det fokuset som i dag er på måling av det elevene har gjort, til å fokusere på hva som skal til for at den enkelte skal kunne prestere bedre eller mer?
Kan vi bytte ut noen av de tradisjonelle prøvene med oppgaver og veiledning, frigjøre læreren fra noen av de ensomme rettebunkene og heller bruke mer tid til veiledning eller coaching? Jeg trur det bare delvis vil hjelpe situasjonen, for rettearbeid foregår utenfor undervisningstiden, og veiledning må skje sammen med med eleven. Dermed må det også skje en endring i bruken av undervisningstiden, mindre undervisning til fordel for mer veiledning. Er det gjennomførbart, eller hva sier dere som er lærere? Hva må vi skoleledere bidra med for at dette kan endres?

Jeg er ikke tilhenger av å sammenligne skole med idretten, for som regel har idretten mer å lære av skolen, men dette emnet er det et poeng å se til idretten. Spesielt de individuelle idrettene har skaffet seg mye erfaring med fokus på veien frem i stedet for resultatene. Det er ikke tilfeldig at vi stadig hører idretts-stjerner snakke om at ”veien er målet”, eller at de fokuserer på arbeidsoppgavene i stedet for medaljene. De som vinner mest, er de som er mest opptatt av fremtiden, og ser seg minst tilbake. De fokuserer heller på hva som skal til for å prestere neste gang enn på resultatet de fikk, det er historie og det får de ikke gjort noe med. Selvsagt bygger fremtidige resultater på gårdagens målinger, men da må vinklingen i bruken være fremover rettet. Fremtidige resultat, det kan vi påvirke dersom vi fokusere på hva vi kan gjøre for å bli bedre.

Petter Northug, Aleksander Dale Oen, Ole Gunnar Solkjær og Torstein Horgmo er kynisk opptatt av å ha støtteapparat rundt seg som har fokus på hva som kan gjøre dem bedre, for de trenger hjelp til å se hva de kan gjøre for å prestere eller mestre. Skoleverket utgjør en stor del av elevenes støtteapparat for å prestere og mestre. Men har vi et stort nok fokus på fremover-meldinger, eller sitter vi fast i gamle tradisjoner for skoledrift hvor vi har for mye fokus på resultatene og målinger? Min påstand er at dagens unge og ikke minst fremtidens samfunn, fordrer en kraftig fokusdreining i skoleverket dersom vi skal være i nærheten av å gi elevene opplevelsen av mestring. Det vil fortsatt være plass og behov for de sterke tradisjonene i skolen for måling og vurdering, men det er et prekært behov for et sterkere fokus på fremover-vurdering om vi ikke skal miste all den uutnyttede kompetansen som bor i ungdommene. Hva mener du som er elev i dag om det?

Jeg opplever at svært mange lærere ser dette, og ønsker seg skoleledere som bidrar til retning i slikt utviklingsarbeid og rammer for å skape den nødvendige utviklingen lokalt. På Bardufoss Høgtun vgs er vi inne i meget spennende prosesser for å få det til, og jeg er stolt av å arbeide på en skole som nå er så fokusert på utviklingsprosesser for å skape noe nytt for fremtiden! Jeg gleder meg til det som kommer – og til veien frem!

Galtvort, "Nyskolen" og fremdriften

 Selv om navnet på "Nyskolen" ikke ser ut til å bli Galtvort, pågår det nå en utredning rundt de to alternativene Sundlia og Rustahøgda. Man ønsker å finne ut hvor det er best å bygge den nye skolen for Bardufoss Høgtun vgs. Vi er ferdig fra skolens side med alle utredninger rundt Rustahøgda-alternativet, og det ble overlevert til Utdanning i forrige uke. Der forberedes det nå en sak til Fylkesrådet hvor Sundlia og Rustahøgda settes opp mot hverandre.
Vi vet ikke noe om når dette kommer til Fylkesrådet. Det er de som må vurdere om hele saken skal til Fylkestinget. Det er vår vurdering at både det økonomiske og stedsvalget kommer til å havne i Fylkestinget, og da er Mars-tinget et naturlig tidspunkt. Men det er Fylkesrådet som tar denne vurderingen.

De økonomiske disponeringene i økonomiplanen for utbygging av ”Nyskolen” , er nå forskyvd i tid i den rullerte økonomiplanen til Troms fylkeskommune. Det trenger ikke bety så store utsettelser av ferdigstillelsen, av den grunn. Vi kommer jo ikke i gang med noe fysisk arbeid i 2012, så derfor er  hele økonomiplanperioden skyvd på og ikke endret ellers. Ferdigstillelsen for nybygget til Finnfjordbotn vgs, eller skal vi si Senja vgs, er også skyvd til 01.01.2014 - altså meg ca et halvt år.

Det er ikke på grunn av at politikerne har noe annet ”i nesen” nå, og heller ikke på grunn av en annen agenda eller noe slikt. Planleggingsprosessen tar bare noe mer tid enn det Fylkestinget forutså tidligere, vi er jo ikke i gang med spader og verktøy i 2012, og da skyves  hele økonomiplanen tilsvarende.

Det er viktig å huske på at det opprinnelige vedtaket fra Fylkestinget, og som den opprinnelige  økonomiplanen bygger på, sier renovering, sanering og nybygg i Sundlia. Når det nå utredes et alternativ om en helt ny skole på Rustahøgda, tar planleggingen noe mer tid. Samtidig vet vi at selve byggeprosessen til en helt ny skole, tar kortere tid.

Dersom det blir vedtak om et helt nytt bygg, er fortsatt prognosene at et helt nytt bygg vil bli ferdig tidligere enn det opprinnelige vedtaket.